Jeg har så utrolig mange minner knyttet til dette huset og alle som har hatt tilknytning til det. Døren har alltid vært åpen på Nergård. I mer enn en forstand. Jeg har minner derfra fra jeg var bittelita, og da oldeforeldrene mine bodde i huset. Oldefar Johan kalte meg ”Gulldora” si, og selv om jeg egentlig var for lita til at jeg skal kunne huske det, - kjennes det ut som om jeg husker det. Jeg husker i alle fall oldemor Gurine, som fortsatte å bo på Nergård etter at mormor og morfar tok over huset, - som alltid strøk luggen min vekk fra pannen, og som syntes jeg var så fin ei taus når jeg hadde hestehale. Oldemor slurpet kaffen sin av tefatet, og elsket sukkerbit. Og gammelonkel Daniel, en staselig mann med sølvhår og levende blå øyne, som herjet rundt med oss ungene, og trivdes aller best på ”rakfjørå” med søvesten i ansiktet.
Og så mormor og morfar da selvfølgelig. Lita og Asbjørn. To som alltid har øst ut omsorg – i ordets videste forstand. Gammel som ung, - omsorgen har vi alle sammen følt. Også pusen Kalinka, den orange og hvite katten som var bortskjemt med ferskfisk til middag hver eneste dag.
Om noe var leit og trist, var det alltid trygt og godt å komme på Nergård. Mormor og morfar visste stort sett ei råd for det meste. Og gjorde de mot formodning ikke det, var det uansett godt bare å være der. Begrave seg i en av de utallige bøkene i bokylla, bla i album, eller bare sitte der og småprate.
Men de visste stort sett råd. Hvor mange ganger reparerte ikke morfar brillene mine i barndommen? Enten med en superhemmelig aralditt-limblanding, eller andre finurlige triks som han kom på nede i kjelleren. En gang boret han små hull, og rett og slett sydde brillene sammen da de var knekt midt over nesa. Om jeg hadde problemer med "kjeå" på sykkelen, - morfar fikset den i en fei. Det var rett og slett ingenting morfar ikke kunne fikse! Kjerringene på holmen kom togende innover med alt fra defekte kjøkkenmaskiner til ødelagte smykker, for å se om ”hainn Hæstvik” kunne fikse det. Og det gjorde han som regel. Men en god dose Reodor Felgen-gener og fingerferdighet a`la Asbjørn. Og alt gjerne mens han sang, trallet og plystret fornøyd.
Om jeg hadde vært så uheldig å få grønske eller andre umulige flekker på finklærne mine, hadde mormor alltid triks på lur. Enten det var smør, zalo eller ”superti”. Og om jeg trengte nytt sommerskjørt, eller trengte å legge opp eller ned noe, var mormor en reser på symaskina på syloftet. Hun hadde klesskapet fullt av antrekk som hun hadde sydd selv, av tøy som tante Guggu hadde sendt fra Tyskland - eller som hun hadde kjøpt selv.
Jeg ser for meg morfar, henslengt i en solstol ved fjøsveggen, med slitt dongeribukse, støvler, og fargerik treningsjakke, en caps på snei, og rullingsen mellom fingene – mens han passet på det selvbygde røykeriet der torsk og laks fikk seg noen omganger i einer-røyken. Tankene var på vandring. Kanskje løp det et knippe barnebarn rundt føttene på ham, uten at det forstyrret nevneverdig. Vi fikk bare kjærlige blikk i det vi for forbi.
Ser også for meg – og kan høre lyden av morfar, i fri utfoldelse ved orgelet. Evert Taube var definitivt favoritten. Flickan i Havanna, Calle Schewens vals.. Og jeg satt gjerne med stor øyne og hørte på mens morfar sang og spilte. Og lurte på hva sangene handlet om.
Et annet bilde som dukker opp, er morfar strakalang på sofaen på loftgangen. Her ble middagslurene tatt, og som regel med en av utallige Bridge-bøker oppslått – liggende på brystkassen. Da snek vi oss rundt, for stunden på loftgangen var hellig.
Husker også at det en gang var mus i kjelleren på Nergård. Det var like før jul, og isteden for å sette ut musefeller, laget morfar et aldri så lite koldtbord til musene i kjelleren. Til morfars fornøyelse, - og mormors fortvilelse. En annen gang, under et familieselskap, kom han inn med et digert pinnsvin og holdt det opp midt over kaffebordet - sjå på ta her, ka vakkert det e! Morfar smilte. Vi hylte. Typisk morfar.
Barnebarna var ofte med morfar på oppdagelsesturer ut på "Gurineskjæret". Han fortalte om fulger, tang, natur og alt mulig annet. Slik jeg husker det, har morfar aldri vært av den tålmodigste typen, - men vi kunne være ute på disse oppdagelsesturer i timevis. Glemte tid og sted. Fisketurene varte derimot ofte ikke så lenge. Om fisken ikke beit med det sammen, skulle vi stadig finne et nytt og bedre sted å hive ut snøret, - og jeg husker i alle fall den gangen Petterøes-pakken lå igjen på land. Det ble den korteste fisketuren i manns minne.
Vi fikk også av og til bli med på segltur i morfars lille stolthet - ”Bittern”. Det var noe helt eget. Klukkinga av vannet under båten, sola i ansiktet, morfar som nynnet og sang mens han passet på segl, tau og bom. Kunne det bli bedre? Og oppførte vi oss ikke fint i båt, var betegnelsen skogsmatros ikke langt unna.
Husker også utrolig godt vinterdager på isen på "Stortjønna". Like over veien ligger Nergård. Og når tærne var akkurat passe frosne, var det himmelsk å kunne sparke av seg skøyter, våte klær og votter, og komme inn på kjøkkenet til mormor, som disket opp med ”hæmbakakak” med brunost og sirup. Og det var ikke bare jeg som nøt godt av den servicen. Neida, her var det både hjerterom og husrom for en hel haug med kalde unger. Og var det ikke hæmbakakak, så var det vafler, eller bakels, som vi sier. Mormor sine ”bakels” er legendariske. Det er de myke, søte – og helt uforklarlig gode. Tror mormor alltid hadde røre stående jeg. I tilfelle noen stakk innom. Og det gjorde det som oftest.
Mormor sørget også for et realt ”etegilde” hver eneste første juledag i utallige år. Da var det kul på huset av slektninger, store og små. Det ble ikke jul uten første juledag på Nergård - og juleklærne - som passet på julaften, var for trange andre juledag...
Etter hvert som jeg vokste opp og flyttet på hybel, var mormor og morfar fortsatt svært gode å ha. ”Må ta dæ en tur innover å sjå nerri frysarn før du reise”, var beskjeden hver helg jeg var hjemme. Har ikke tall på hvor mange fiskekaker, fiskeboller, røykafisk, saltfiskball og andre delikatesser som kom fra den fryseren. Mormor og morfar sørget definitivt for at hybel-kostholdet besto av mer enn spaghetti!
”Fjøset”, som morfar og mormor ominnredet til hytte da de tok over Nergård, er også et sted jeg har utrolig mange minner knyttet til. Da vi var små, var det stor stas å dra på hyttetur, og overnatte i fjøset. Husker da jeg og ei venninne fikk overnatte der, og vi hadde det moro med å rulle kuler av brunost, som vi kasta opp i taket for å se om vi fikk dem til å sitte fast.. Mormor syntes ikke det var så stas, og vi fikk vel passet vårt påskrevet da det ble oppdaget.
Fjøset var også et yndet oppholdssted noen helger mens jeg gikk på videregående skole i Kristiansund. Mormor og morfar tok i mot mine medbragte venninner som om de var familie, og bød på seg selv – og godt mat attåt. Husker at jeg var utrolig stolt over å ha besteforeldre som tok i mot mine venner på en slik måte. Og jentene trivdes nok, - for det var stadig spørsmål om vi ikke kunne ta ei helg i ”fjøset” på Nergård. Da vanket det nemlig både klæppsup, plukkfiskkaker, vafler, nysaltafisk og andre delikatesser fra mormors kjøkken... - Og noen gode historier fra morfar selvsagt.
Herlighet, jeg kunne sikkert fortsatt til evig tid her, for det dukker stadig opp nye bilder og minner i hodet. Oldebarn har kommet til, og følt seg akkurat like velkommen som det vi gjorde da vi var unger. Fanget til oldemor og oldefar har vært trygt og godt å krype opp i. Og mangt et hverdagsproblem er løst over en kaffekopp og en blås på kjøkkenet, utallige familiemiddager er fortært, vi har herjet, badet i basseng på plena, hatt familieselskaper, plukket blomster, grillet, hygget oss - og slik kunne jeg fortsette....
Men nå er Nergård altså solgt, og selv om huset jo kommer til å stå der, vil det likevel aldri bli det samme. Men minnene - lukten, smaken, følelsene og bildene vil alltid være der.
Jeg er så utrolig glad i dere, mormor og morfar - for alt dere har vært, og fortsatt er for oss alle.
